Manchester Uniteds overgangsdrama: Panikk, PR-spill og en frustrert fanbase
Det har vært nok en hektisk uke i Manchester United-universet. Og ærlig talt – vi har fått flere slag enn en brødskive i en boksekamp mot Tyson Fury. La oss ta et dypt dykk i kaoset som preger overgangsvinduet, spekulasjonene, og den økende frustrasjonen rundt klubbens drift.
Xabi Alonso vil ha midtbanespiller til Chelsea han forsøkte å hente til Real Madrid
Ivan Toney: Glem det
Det startet med rykter om Ivan Toney til United. Men bare timer senere kom nyheten om at den engelske spissen er siktet for grov legemsbeskadigelse etter en hendelse på en nattklubb i London. Han skal møte i retten 24. september. Med en rettssak hengende over seg er det absolutt null sjanse for at United går for ham. Den historien er død før den startet.
Belabers skade og Jed Spence-rykter
Samtidig meldes det at Belaber har pådratt seg en ankelskade og kan miste starten av sesongen. Han var uansett aldri høyt oppe på Uniteds ønskeliste, og en skadet spiller er uansett uaktuell.
Så har vi Jed Spence. Han har blitt tilbudt til både Liverpool og United, og etter en god VM-turnering for England vurderes han som et alternativ på venstreback. Men her er problemet: Spence er en høyreback som spiller venstreback – ikke en spesialist. Jeg er helt enig med Mohamed her: dette er et klart nei takk. Vi trenger en skikkelig venstreback, ikke en nødløsning. Hvis det er mellom ingenting og Spence, så velger jeg Spence – men dét er en elendig måte å rekruttere på.
Kone-sagaen: Hvem vil ha ham – og hvem ikke?
Så til Kone. Ben Jacobs hevdet i går at Kone ikke blir signert av United på grunn av Wilcox og Carrick. Men våre kilder sier noe helt annet. Vi har gjennom hele sommeren fått bekreftet at Wilcox og Barada vil ha Kone, at Carrick var usikker, men nå er med på laget – og at det er Favel som er motstanderen. Favel ønsker prospekter, ikke en 25-åring fra Roma.
Så uansett hvem som har rett, virker det som Kone-avtalen har kjølnet betraktelig. En Premier League-klubb skal visstnok snakke med ham nå. Vi får se.
Panikkjøp – uansett hva de kaller det
Og så til det store spørsmålet: Hva i all verden driver United med?
Det er tre uker igjen av overgangsvinduet. Vi har hatt 12 måneder på å forberede oss. Vi visste i fjor sommer at vi trengte midtbanespillere og en venstreback. Jeg kunne ha sagt det i november. Likevel sitter vi her med verken venstreback eller midtbane på plass.
United sier de ikke vil gjøre panikkjøp. Vel – når du har hatt et helt år på å planlegge og likevel står tomhendt med tre uker igjen, er det panikk. Uansett hvem vi signerer nå, vil vi overbetale. Det er definisjonen av panikk.
Tyler Adams: 50 millioner for en skadet spiller?
Tyler Adams ryktes å koste 50 millioner pund. Det er mer enn Santos. Hvis United hadde gått for ham før VM, ville prisen vært lavere. Men Bournemouth vil ikke selge, sesongen nærmer seg, og prisen stiger. Dette er akkurat det vi advarte mot for to uker siden: det blir ingen kupp i slutten av vinduet. Bare høyere priser.
Atlético Madrid setter Alexander Sørloth på salgslista med en 450 millioner kroner prislapp
Lewis Hall – et drømmemål som ikke ble noe av
Lewis Hall blir omtalt som et drømmemål. Men hvis han virkelig var det, hvorfor bydde vi ikke i mai? Da hadde Newcastle ikke solgt Tonali, Bruno G og Gordon. Da var de ikke desperate. Nå er de det – men Hall er fortsatt ikke signert. Det sier alt om hvor dårlig planlagt dette er.
Anthony Robinson: Bedre enn Shaw?
Robinson ble nevnt av Ben Jacobs som et venstreback-alternativ. Jeg sier dette: hvis han kommer for å starte, er han bedre enn Luke Shaw. Han har i snitt fem innlegg per kamp mot Shaws ett. Han er raskere, bedre defensivt, og en bedre pasningsspiller. Men også her: det er et panikkjøp. Det betyr ikke at det er dårlig – men det betyr at vi ikke får den beste versjonen av vinduet.
PR-spill og drømmemål
United er mestere i PR. De slipper historier om drømmemål som Ciumini, Lewis Hall, Elliot Anderson. Hvorfor? Fordi det skaper engasjement. Det får fans til å drømme, kjøpe drakter, tro at noe er på gang. Men realiteten er at vi sitter igjen med Tillemans, Santos og Darlow.
Det er som å stå på puben og snakke om drømmekvinnen din – du vet det ikke kommer til å skje, men det skaper en god prat i ti minutter. United gjør det samme. Men vi er dumme hvis vi tror det er ekte.
Carrick satt i en umulig situasjon
Michael Carrick har aldri ledet en hel Premier League-sesong. Han har aldri kombinert Champions League og Premier League. Han har ikke fått støtte i markedet. Og nå skal han i tillegg ha et dokumentarteam fra Amazon som følger ham i ni måneder.
Dette er et mareritt for en uerfaren manager. Hvis han klarer topp fire, Champions League-kvartfinale og et trofé – bygg ham en statue. For eierne har virkelig kastet ham under bussen.
Hvorfor heier fans på «verdi»?
Det er noe jeg ikke forstår. Hvorfor heier noen United-fans på billige signeringer? Sander Berg for 30 millioner – «god verdi» – sier de. Men hva betyr det for deg som fan?
Får du billigere drakt? Billigere sesongkort? Nei. Det eneste du får er et dårligere lag. Du får mer glede av en Elliot Anderson til 115 millioner enn en Sander Berg til 30. Og prisen på drakten din endrer seg ikke.
Når du heier på «verdi», heier du i praksis på Glazers – for det er de som har satt klubben i gjeld og tvinger oss til å jakte billige alternativer. Vi er en av verdens rikeste klubber. Vi har råd til å bruke penger. Problemet er at eierne har valgt å ikke gjøre det.
Avslutning: En klubb i krysspress
United er i en farlig sone. Vi er ikke lenger en storklubb i praksis – bare i navn. Vi opererer som Everton, men med historien til en gigant.
Og det verste? En del av fanbasen forsvarer det. De kaller oss negative for å påpeke fakta. Men negativiteten kommer ikke fra oss – den kommer fra et eierskap som har sviktet oss i 13 år.
Mark Goldbridge på The United Stand holder ikke igjen:
