Kunne Lise Klaveness vært en verdig FIFA-president?
Lise Klaveness har fått stor internasjonal oppmerksomhet for sin tydelige kritikk av FIFA og president Gianni Infantino. Flere har også trukket henne frem som en mulig fremtidig kandidat til å lede det internasjonale fotballforbundet.
Men hvordan står hennes lederstil og maktutøvelse i norsk fotball seg opp mot verdiene hun fronter internasjonalt?
I innlegget nedenfor deler Kenneth Laumb sitt syn på om Lise Klaveness ville vært en verdig FIFA-president. Han retter et kritisk blikk mot hennes håndtering av blant annet VAR-saken, endringene i den norske cupen og måten beslutninger har blitt forankret og kommunisert på.
Teksten er Kenneth Laumbs eget innlegg og representerer hans vurderinger og synspunkter.
«VG og internasjonale medier lanserer Lise Klaveness som en mulig ny FIFA-president. Hun beskrives som Gianni Infantinos rake motsetning og løsningen på utfordringene i FIFA og internasjonal fotball. Men ser vi på hvordan Klaveness selv har brukt makten i norsk fotball, blir bildet litt annerledes.
VG skriver at flere nå trekker frem Lise Klaveness som en mulig etterfølger til Gianni Infantino. lenke:
Lise Klaveness trekkes frem som ny FIFA president
Sports Illustrated har henne øverst på sin kandidatliste og beskriver henne som Infantinos motpol, en leder med mange av egenskapene FIFA trenger.
Det passer godt inn i fortellingen som er blitt skapt om Klaveness i norsk presse. Hun er den modige norske presidenten som reiser seg mot makten, taler menneskerettighetenes sak og utfordrer et lukket og autoritært FIFA.
Men en leder bør ikke bare vurderes ut fra hvordan hun snakker til dem som står over henne. Hun må også vurderes ut fra hvordan hun bruker makten mot dem som står under henne.
Da blir bildet et annet.
Lise Klaveness er ikke Gianni Infantino. Det finnes ingen dokumentasjon eller tegn på korrupsjon, personlig berikelse eller maktmisbruk i samme størrelsesorden. Men hun har i norsk fotball tatt i bruk flere av de samme politiske virkemidlene hun kritiserer Infantino for internasjonalt.
Hun har brukt de mange små medlemmenes stemmer til å overstyre dem som berøres sterkest. Hun har koblet kontroversielle strukturendringer til økonomiske og sportslige fordeler for den største velgergruppen. Hun har brukt organisasjonens apparat til å mobilisere for ledelsens ønskede utfall. Og hun har flere ganger fremstilt beslutninger som bedre forankret nedenfra enn de faktisk har vært.
En liten usannhet med stor betydning
Et ferskt eksempel på det siste kom da serieavslutningen i Eliteserien 2026 ble flyttet fra 6. til 13. desember.
Klaveness forklarte beslutningen slik i VG:
«Ønsket fra klubbene ved Norsk Toppfotball var å utsette serieavslutning fra 6. til 13. desember. Det har vi vedtatt.»
Budskapet var klart. Klubbene hadde bedt om flyttingen, og NFF hadde innfridd ønsket.
Da supportere begynte å kontakte sine respektive klubber og undersøke påstanden, fikk de svar som ikke støttet denne fremstillingen. Kort tid senere brukte NFF en helt annen formulering:
«Forbundsstyret har etter dialog med NTF-styret valgt å utsette avslutningen av Eliteserien.»
Nå var det ikke lenger klubbene som hadde ønsket endringen. Det var forbundsstyret som hadde valgt den etter dialog med styret i Norsk Toppfotball.
Dette er ikke to formuleringer med samme betydning.
Den første plasserer initiativet hos klubbene og gir beslutningen demokratisk legitimitet. Den andre viser at initiativet og beslutningen lå hos forbundsstyret, etter samtaler med ledelsen i NTF.
Påstanden om at dette var klubbenes ønske, var altså ikke riktig. Likevel ble den nye formuleringen aldri presentert som en rettelse eller beklagelse. Den opprinnelige historien ble bare stille erstattet av en annen.
Det kan fremstå som en liten sak. Men slike små forskyvninger har stor betydning. De avgjør hvem som fremstår som ansvarlig, hvem som angivelig har tatt initiativet, og hvor demokratisk forankret en beslutning oppfattes.
Dette er heller ikke et enkeltstående fenomen. Klaveness er svært dyktig til å formulere seg på en måte som gir inntrykk av bred forankring. Når uttalelsene etterprøves av supportere og klubbmedlemmer, viser virkeligheten seg ofte å være mer nyansert.
Bruk demokratiet, helt til det gir feil utfall
VAR-saken er det tydeligste eksemplet.
Da protestene mot VAR tiltok sommeren 2024, ble supporterne oppfordret til å legge bort kampstansene og bruke demokratiet. De skulle melde seg inn i klubbene, fremme forslag og møte på årsmøtene.
Klaveness orienterte selv supportermiljøet om prosessen NFF hadde lagt opp. Norsk Supporterallianse aksepterte at hele fotballen skulle involveres, selv om organisasjonen påpekte at dette gjorde det langt vanskeligere å avvikle VAR enn dersom beslutningen lå hos klubbene som faktisk brukte systemet.
Supporterne gjorde akkurat det Klaveness ba dem om.
De brukte utallige timer på informasjonsarbeid. De skrev forslag, organiserte medlemsmøter og mobiliserte til ekstraordinære årsmøter. De gikk fra tribunene og inn i klubbenes formelle organer.
Resultatet var tydelig.
19 av de 32 klubbene i Norsk Toppfotball ønsket å avvikle VAR. Bare 13 ønsket å beholde det. Blant eliteserieklubbene var resultatet 11 mot 5. Blant klubbene som faktisk hadde erfaring med systemet, ønsket 13 å avvikle og 6 å fortsette. NTF ba derfor NFF om å innstille på avvikling så snart som mulig.
Klaveness hadde på forhånd sagt at toppklubbenes innstilling skulle «veie svært tungt».
Likevel anbefalte et enstemmig forbundsstyre å innstille på å beholde VAR.
Supporterne hadde brukt demokratiet sammen med de andre medlemmene i klubbene. De hadde vunnet avstemningene. Men da resultatet forelå, ble de fortalt at dette demokratiet bare var ett av flere innspill. Det egentlige demokratiet var forbundstinget, der klubber som aldri hadde spilt én kamp med VAR, skulle avgjøre om systemet skulle brukes i Eliteserien.
Det er dette som gjør saken til et demokratisk svik.
Supporterne tapte ikke fordi de nektet å bruke de demokratiske kanalene. De tapte etter å ha brukt kanalene nøyaktig slik Klaveness ba dem om, fordi NFF-ledelsen kontrollerte hvilket demokratisk nivå som til slutt skulle regnes som avgjørende.
Nøytral informasjon eller politisk mobilisering?
NFF hadde dessuten signalisert at forbundet skulle la klubbene gjennomføre sine egne prosesser.
Likevel møtte generalsekretær Karl-Petter Løken opp på Fredrikstad Fotballklubbs ekstraordinære årsmøte. Der argumenterte han for VAR både i åpningsinnlegget og avslutningsinnlegget. Supporteralliansen reagerte kraftig og viste til at Klaveness hadde sagt at NFF skulle lene seg tilbake og la klubbene styre prosessene selv.
Det er vanskelig å kalle dette nøytralitet.
Samtidig ble NFFs organisatoriske apparat mobilisert. Alle de 18 kretslederne stilte seg enstemmig bak Klaveness og forbundsstyret. De anbefalte uttrykkelig breddeklubbene å støtte ledelsens innstilling.
Klaveness var også svært synlig på kretsnivå i forkant av forbundstinget. I Telemark orienterte hun om sakene og minnet klubbene på å delta. På det samme arrangementet holdt dommersjef Terje Hauge et innlegg om erfaringene og fordelene ved VAR. Altså en representant for gruppen med størst økonomisk interesse i VAR. Det ble i tillegg arrangert nettmøter med informasjon om forbundstinget der man også informerte om viktigheten av VAR. Jeg var selv til stede da Klaveness besøkte fotballen i Vestfold og fylkestinget der. Formelt handlet dette om alt annet enn VAR, men hennes tilstedeværelse var uvanlig, og det var vanskelig å oppleve budskapet som nøytral informasjon. Konsekvensene av å avvikle VAR ble presentert tydelig, samtidig som klubbene ble oppfordret til å møte på forbundstinget.
Klaveness visste naturligvis at en innstilling fra et enstemmig forbundsstyre, støttet av samtlige kretsledere, ville ha stor gjennomslagskraft blant breddeklubbene.
Forbundstinget endte med 321 mot 129 stemmer for å beholde VAR. Vedtaket var formelt demokratisk. Men det ble fattet etter at den samlede NFF-ledelsen hadde mobilisert den delen av organisasjonen som i minst grad var direkte berørt av systemet.
En representant i kretsstyret i Troms, Mohammed Ahamed, valgte til og med å trekke seg kort tid før tinget. Begrunnelsen var at han ikke kunne ta del i kretsens versjon av «demokrati» i VAR-saken. lenke:
Trekker seg: Dette kan jeg ikke stå inne for
Når samtlige regionale maktsentre ender med nøyaktig samme standpunkt som forbundsstyret, samtidig som flertallet av de direkte berørte klubbene mener det motsatte, bør det utløse kritiske spørsmål.
Det kan være uttrykk for enighet. Men det kan også være uttrykk for en organisasjonskultur der det er vanskelig å utfordre ledelsen.
Infantinos viktigste metode
Gianni Infantino forstår verdien av de små medlemslandene.
Alle FIFAs 211 medlemsforbund har én stemme hver. Små nasjoner kan derfor være avgjørende for maktbalansen, samtidig som mange av dem er økonomisk avhengige av FIFA.
I den nylige striden om Infantinos plan for deler av FIFAs kommersielle virksomhet ble medlemsforbundene forespeilet opptil 40 millioner dollar dersom planen fikk støtte. Dersom den ble avvist, skulle den samlede støttepakken bli langt mindre. Reuters beskrev hvordan Infantinos politiske overlevelse i stor grad kunne avhenge av små nasjoner som mottar betydelige utviklingsmidler fra FIFA.
Klaveness har gode grunner til å kritisere dette.
Men metoden er gjenkjennelig fra hennes egen håndtering av den norske cupen.
Da forbundsstyret ønsket å snu cupen og spille den over to kalenderår, var planen i utgangspunktet at tinget skulle diskutere saken, mens forbundsstyret senere skulle ta den endelige avgjørelsen. Først etter at Lillestrøms Morten Kokkim fremmet forslag om at omleggingen måtte avgjøres av forbundstinget, ble klubbene sikret den endelige beslutningsmyndigheten. Forslaget ble vedtatt med bare 74 mot 64 stemmer.
Da saken kom tilbake året etter, var omleggingen pakket sammen med flere tiltak som var attraktive for breddeklubbene.
Flere små klubber skulle få delta gjennom to ekstra kvalifiseringsrunder. Lag som ble slått ut i de første rundene, skulle få mer av cupkassen, på bekostning av klubbene i senere runder. Lavere rangerte lag skulle få hjemmebanefordel, og under debatten utvidet Klaveness denne fordelen helt til og med sjette runde.
Det ble foreslått å stemme separat over cupomleggingen, hjemmebanefordelen, pengefordelingen og de ekstra kvalifiseringsrundene. I stedet ble forbundsstyrets samlede pakke satt opp mot forslaget om å beholde dagens cup. Pakken vant med 275 mot 101 stemmer.
Dette var ikke korrupsjon. Det var heller ikke ulovlig stemmekjøp.
Men det var politisk koalisjonsbygging. En kontroversiell strukturendring ble koblet sammen med økonomiske og sportslige fordeler for den store gruppen av små, stemmeberettigede klubber.
Det er vanskelig å ikke se parallellen til Infantino.
Begge vet at de mange små medlemmene kan overstyre de færre store. Begge vet at økonomiske fordeler gjør det lettere å bygge flertall. Begge kan etterpå vise til at vedtaket var demokratisk, selv om ledelsen selv kontrollerte saksgrunnlaget, innstillingen og pakken det skulle stemmes over.
Qatar-talen var et oppdrag fra fotballtinget
Også historien om Klaveness’ berømte tale i Qatar trenger nyansering.
Talen var modig, tydelig og godt fremført. Klaveness fortjener anerkjennelse for måten hun leverte den på.
Men talen var ikke hennes personlige initiativ.
Allerede på det ekstraordinære fotballtinget i juni 2021 vedtok klubbene at NFF var forpliktet til å fremføre sterk kritikk av FIFA fra åpen talerstol på neste FIFA-kongress. Vedtaket beskrev også hva kritikken skulle omfatte, at den skulle offentliggjøres og at den skulle gjentas dersom FIFA ikke fulgte opp kravene. Vedtaket ble gjort før Klaveness ble valgt som president i mars 2022.
Hun skrev og fremførte talen. Men marsjordren kom fra fotballtinget.
Det var medlemsdemokratiet i norsk fotball som tvang NFF til å heve stemmen mot FIFA. Når talen i ettertid fremstilles som Klaveness’ personlige opprør, forsvinner betydningen av presset fra klubbene og supporterne som fikk vedtaket på plass.
Ironien er tydelig.
Internasjonalt har Klaveness bygget sin posisjon på å utføre et demokratisk vedtak nedenfra. Hjemme har hun brukt betydelig politisk kraft på å overstyre eller omgå demokratiske resultater nedenfra når de har gått mot forbundsstyrets ønsker.
Ikke en kopi, men heller ingen motpol Lise Klaveness er ikke en norsk kopi av Gianni Infantino.
Forskjellene i alvorlighetsgrad er store. NFF har offentlige protokoller, klubbene kan overstyre forbundsstyret, og det finnes ingen dokumentasjon på personlig berikelse eller korrupsjon.
Men å fremstille henne som Infantinos rake motsetning er like misvisende.
Klaveness har vist at hun behersker mange av de samme maktpolitiske metodene.
Hun bruker de mange små medlemmenes stemmer mot miljøene som er sterkest berørt. Hun kobler økonomiske fordeler til kontroversielle veivalg. Hun mobiliserer organisasjonens apparat bak ledelsens innstilling. Hun fremstiller beslutninger som ønsker nedenfra, selv når initiativet kommer ovenfra. Og hun viser til det formelle demokratiet som endelig legitimering, selv etter prosesser der ledelsen har kontrollert informasjonen, alternativene og arenaen.
VG spør om Lise Klaveness kan bli den som rydder opp etter Infantino.
Før vi gir henne den rollen, bør vi stille de samme spørsmålene til henne som hun stiller til FIFA-presidenten:
Hvem kontrollerte prosessen? Hvem bestemte hvilke alternativer det skulle stemmes over? Hvem ble lyttet til? Hvem fikk økonomiske fordeler? Og ble demokratiet brukt til å fordele makt, eller til å legitimere det ledelsen allerede ønsket? Ikke minst har historien vist at uttalelser hun kommer med som tilsier bred forankring må etterprøves.
Norsk fotball trenger ikke enda en ukritisk heltefortelling.
Den trenger at Lise Klaveness’ maktutøvelse hjemme granskes etter de samme demokratiske standardene hun med stor kraft krever at Gianni Infantino skal følge internasjonalt. Sluttkommentar: Dessverre ønsker ingen norske medier å ta dette ansvaret, og VG selv sa også nei takk til å publisere denne kronikken, da jeg ga de tilbud om dette først. Derfor publiseres den her i håp om at den når ut til noen allikevel. Om noen medier allikevel skulle ønske å publisere den, så står dere fritt til det uten å spørre om lov.
Skrevet av: Kenneth Laumb / @eliteserieblog
