I morgen søndag er det klar for det som for noen år siden ville bitt omtalt som en toppkamp. Manchester United mot Manchester City. Men når fløyta blåser kampen i på Etihad Stadion er det ingenting som tyder på Premier League gull denne sesongen for noen av lagene.
BBC Sports Kelly Somers har i serien «The Football Interview» snakket med Manchester United kaptein Bruno Fernandes. – 31 åringen kom til Old Trafford for fem år siden, midtbanespilleren har vært en av klubbens få lyspunkter i den perioden. Bruno Fernandes har frem til nå scoret 99 mål for Manchester United.
Les: Signerte Anthony Martial i natt
Han satte seg ned med BBC Sports Kelly Somers for å diskutere familien sin, sin mest innflytelsesrike manager og hvorfor folk har rett til sine meninger om ham. Under ser du samtalen oversatt og på BBC sine sider kan du se intervjuet.
Kelly Somers: Vel, Bruno, beskriv en ung Bruno for meg. Hvordan var du som barn?
Bruno Fernandes: En drømmer. Noen veldig lidenskapelig om alt jeg gjorde. Jeg hadde alltid en ball under armen. Gutten som elsket å være utenfor huset mitt, med fetterne mine, med vennene sine, ikke bare for å spille fotball, men for å gjøre alt jeg kunne for å nyte barndommen min. Jeg var et veldig lykkelig barn.
Kelly: Hva er ditt største barndomsminne?
Bruno: Jeg vil ikke si at jeg har ett, jeg har så mange fordi jeg hadde veldig gode øyeblikk som barn. For meg vil å spille fotball alltid være høydepunktet i min ungdom. Det å gå på skolen med ballen mens jeg ventet på at skoleklokka skulle ringe, for å løpe inn på banen, for å komme dit først. Det er mange, mange, mange gode ting jeg gjorde i barndommen min, så jeg vil ikke si at jeg har ett enkelt stående minne.
‘Folk har en mening om meg, og jeg kan ikke forandre det’ – Fernandes
Kelly: Husker du det første laget du spilte for?
Bruno: Ja – det het Infesta. Jeg kom inn der som en futsalspiller, men jeg var bare på én trening, og de ville ha meg med de eldre med en gang. Jeg endte opp med å spille med folk som var to år eldre enn meg, fordi jeg fortsatt var veldig ung til å delta i ligaene. Det var et veldig godt øyeblikk for meg fordi jeg lærte i motgang, ved å være mindre, ved å være mindre sterk enn dem, og det gjorde meg mentalt sterkere for å forstå at du kommer til å møte denne typen utfordringer gjennom livet, og du må bare komme deg gjennom dem.
Kelly: Hvem vil du si hadde størst innvirkning på karrieren din?
Bruno: Åpenbart familien min. Foreldrene mine som vokste opp, der de aldri lot meg tro at jeg ikke ville være i stand til å gjøre noe. Og samtidig holdt de meg alltid med begge føttene på jorden – altså, ikke tenk for høyt og aldri tenk for lavt. Så, bare sett en linje der, legg drømmene dine over den, og så gå for det.
Og så kona mi nå, kjæresten på den tiden, hun hadde litt av det samme som moren og faren min. Hun holdt meg alltid veldig nedpå jorden. Hun var alltid veldig støttende overfor meg, men alltid, liksom, bare vær klar over at ting kan gå galt. Så ikke tenk for langt frem i tid. Bare tenk på øyeblikket og hva du vil for fremtiden, men gjør dette øyeblikket til noe som vil hjelpe deg med å oppnå det i fremtiden. Som familie hadde vi alltid det fra barndommen min. Og nå som jeg viderefører det til mine små barn, er det fantastisk fordi måten jeg og kona mi tenker på er veldig lik. Så sammen var det veldig bra.
Som manager tror jeg [Francesco] Guidolin var den som endret karrieren min ved Udinese fordi han var en annen som fikk meg til å spille. Han fikk meg til å tenke på alt jeg måtte gjøre. Han fikk meg til å lære at for å komme til toppnivået må du lide.
Kelly: Du har ett straffespark for å vinne Champions League. Av alle spillerne du har spilt med i karrieren din, hvem ville du valgt til å ta det?
Bruno: Det er enkelt. Cristiano [Ronaldo]. Jeg tror han er den personen de fleste i fotballverdenen ville valgt. Bare på grunn av måten han håndterte pressmomenter på, 20 år han spilte på det høyeste nivået og alltid leverte år etter år – de beste tallene, de beste nivåene og alt.
Kelly: Hvilken pensjonert spiller ville du elske å spille mot?
Bruno: Jeg har spilt mot nesten alle idolet mine. Jeg vil si to – [Zinedine] Zidane og Ronaldinho. Ronaldinho var min første kjærlighet i fotball, egentlig. Han fikk alle til å nyte fotball, elske fotball. Det var så gøy å se ham spille, alltid med et smil på leppen i alt han gjorde. Så det var ren glede. Som ung spiller var det det du for det meste ville se – ham få ballen og være så effektiv i alt han gjorde, selv om han samtidig var så flott, med masse flair og alt. Men han kunne gjøre det og være effektiv samtidig. Så han hadde alt. Dessverre for de fleste i min generasjon, spilte han ikke så lenge som vi ønsket at han skulle spille, for han var noe spesielt.
Kelly: Hva er du mest stolt av i karrieren din så langt?
Bruno: Alt, for jeg var en ung gutt full av drømmer som aldri trodde jeg skulle oppnå så mye som jeg har – fordi du tenker aldri på det. Du tenker bare på å spille fotball. Du tenker på å ha det gøy og spille så mye du kan. Når du er ung, tenker du bare på å spille fotball. Du ser fjernsynet, du ser de profesjonelle, og tenker at det er her jeg vil være. Men tanken min var bare å nyte å spille fotball og gjøre det resten av livet. Det er ingenting annet jeg vet hvordan jeg skal gjøre, det er ingenting annet jeg vil gjøre som er forskjellig fra dette. For meg var fotball alltid hovedtingen og vil alltid være hovedtingen min til mine siste dager, ikke bare karrieren min.
Kelly: Hva er det vanskeligste å gjøre på en fotballbane?
Bruno: Å være konsekvent, tror jeg. I løpet av 90 minutter må du være så konsekvent i alt du gjør. Noen ganger glir det unna deg, og det kan forandre alt. Så jeg tror konsistens er det første – konsekvent i å gjøre det du tror er best for laget, fordi det må komme først av alt, og du kan ikke gjøre noe uten å tenke på laget først. Det er sant i fotball, og det er det som må komme over alt, fordi det er ikke noe viktigere enn laget.
Og så kommer det til deg selv å sette deg selv i beste posisjon for å hjelpe laget. Og når jeg er på banen, er det det jeg har mest i hodet – å gjøre mine ting som vil hjelpe laget til å bli bedre, så jeg må. Jeg må være den mest konsekvente og presise spilleren jeg kan være når som helst i kampen, ikke bare med ballen, men også uten ballen, men også i noen ting du må si til lagkameratene dine når du vil endre noe posisjonsmessig, endre fastspillssituasjoner for å være presis fordi hvis små ting endres, kan det gå imot deg.
Kelly: Hvordan ville din bestevenn beskrevet deg?
Bruno: Jeg vet ikke. Det burde du spørre ham om! Veldig lidenskapelig for alt jeg gjør. Alt jeg involverer meg i, vil jeg bare gjøre med hele meg. Jeg liker ikke å gjøre ting halvt. Fotball var hovedtingen, og jeg ville alltid gå fullt ut for det. Det du ser på banen er slik Bruno er – lidenskapen jeg legger i alt. Jeg er mye roligere utenfor banen – jeg har ikke følelsene like på overflaten som jeg har på banen. Men likevel veldig lidenskapelig i alt jeg gjør.
Kelly: Du sa du er roligere utenfor banen. Når var du sist nervøs? Blir du nervøs?
Bruno: Mange ganger. Kampen mot Wolves, jeg var på benken, men jeg tror jeg blir mer nervøs på benken. Jeg blir mer nervøs av å sitte på benken. Forhåpentligvis vil jeg ikke være på benken så mange ganger. Jeg blir mer nervøs av å se kampen fordi jeg lider for lagkameratene mine når du ser noe gå imot dem og de prøver å gjøre noe annerledes og det ikke skjer. Jeg blir nervøs og kan ikke sitte stille på benken eller til og med hjemme hvis jeg må sitte hjemme og se kampen. Jeg kan ikke ikke være høylytt. Jeg må være høylytt og aktiv. Det er som om jeg er i kampen.
Du må bruke det energimessig. Kampen mot Lyon var sannsynligvis den kampen jeg var mest nervøs for til nå. Vi visste hvor mye den betydde for oss. Selv før kampen var jeg veldig nervøs i den forstand at jeg ikke kunne vente på kampen. Det er den gode nervøsiteten av at vi vil at ting skal komme raskt fordi vi vil vise at vi er i stand til å gjøre noe bra. Det er det gode ved å være nervøs på en god måte.
Kelly: Hvordan følte du deg under kampen? Det gikk ikke etter planen i starten. Var du nervøs på det tidspunktet? Blir du nervøs under kamper?
Bruno: Nei, aldri. Under kampene? Nei. Før kampene kan jeg bli nervøs. Under kampen tenker jeg bare på målet vi har for kampen, som er å vinne. Jeg husker hvert steg vi har trent og som lagkameratene mine må gjøre, og jeg husker hver posisjon de må være på. Når jeg går på en treningsøkt, fokuserer jeg ikke bare på hva jeg må gjøre, men på hva som er rundt meg fordi det kan endre seg, jeg må spille en annen posisjon eller en lagkamerat kan ikke være klar over hvor han må være eller hvilken posisjon han skal stå i.
På fastspill kjenner jeg nøyaktig hvor alle må være. Det eneste nervøse er å få alt inn i minnet mitt så jeg kan huske i kampen hvert steg. Også når jeg har ballen, vet jeg hver bevegelse lagkameratene mine må gjøre. For å være klar over, ‘jeg har ballen her, så dette er det vi trente’ – men du må tenke det på et brøkdels sekund. Det blir automatisk fordi jeg tenker på det i løpet av uken frem til kampen. Når du tenker på noe så mange ganger, virker muskelminnet ditt av seg selv.
Kelly: Hvis du kunne bruke en usynlighetskappe for dagen slik at ingen kunne se deg, hva ville du gjort?
Bruno: Jeg ville dratt med barna mine hvor enn de ville. Noen ganger er det veldig vanskelig å dra med barna mine på visse tidspunkter. De er veldig klar over at folk ber om bilder og sånt, og de vet allerede at når noen ber meg om bilder, så går de bort – den eldre tar den yngre, hun tar tak i ham og står og ser på meg som om hun sier, ‘ta bildet’. Jeg ville likt å dra steder jeg dro som liten gutt, med dem, uten at de trenger å stoppe hele tiden og bare nyte tiden med dem.
Jeg ville dratt til en strand i Portugal for å prøve å nyte så mye jeg kunne med dem. Jeg gjør det fortsatt. Jeg er ikke en person som blir irritert når folk ber om bilder. Jeg blir mer irritert på folk som prøver å ta bilder av deg mens du gjør noe med barna dine. Jeg har ikke noe imot at folk ber om bilder. Det er en av de gode tingene med jobben vår – å bli gjenkjent. Om noen år vil vi ikke bli gjenkjent like mye, så det går bra.
Jeg er en person som gjør det samme som alle andre i et normalt liv. Hvis noen tar meg på fersken mens jeg gjør noe og legger det i avisen, har jeg ikke noe imot det. Jeg bare nøyde øyeblikket og var lykkelig med barna mine som gjorde noe hvor som helst. Selv om jeg må gjøre noe med vennene mine, har jeg ikke noe imot at folk tar bilder. De kan slutte å kaste bort tiden sin på å ta bilder og tro at de skal lage stor nyhet. Jeg er bare en normal person som lever et normalt liv.
Kelly: Hvordan ville barna dine beskrevet deg?
Bruno: Det er vanskeligere. Veldig streng med dem. I dag gjør vi ting enklere for barna. Som forelder gjør jeg det selvsagt. Jeg ser tilbake på da jeg var barn, og de fleste tingene moren og faren min gjorde mot meg, oppfattet jeg som en straff. Nå ser jeg at det var noe for å få meg til å forstå ‘hvorfor er grunnen for det?’, og noen ganger gjør jeg ting for enkelt for dem nå, men jeg prøver å gjøre det like tøft for dem å forstå at ting ikke kommer like enkelt så ofte som vi vil eller når som helst vi vil.
Hver gang de vil ha noe for seg selv, må de fortjene det. Som far er jeg litt streng med dem, men jeg har et veldig bløtt hjerte. Det er for enkelt for dem å komme inn på den bløte siden min fordi jeg er en veldig bløt person, selv om det ikke ser slik ut på banen.
Kelly: Hva er den ene tingen folk tar feil om deg?
Bruno: Ingenting. Folk har en mening om meg, og jeg kan ikke forandre det. Det er slik folk vil dømme deg basert på hva de ser på banen eller på TV eller i intervjuer. Jeg kan ikke forandre det. De har friheten til å tenke slik de vil om meg, akkurat som jeg har friheten til å tenke om dem. Jeg dømmer ikke folk før jeg kjenner dem. De kan ha en mening om meg, det er greit – vi har alle en mening, og det er derfor livet er så godt og så forskjellig. Hvis vi alle tenkte likt, ville det vært så kjedelig.
Les på F7: Mygg liker øldrikkere som nylig har hatt sex
